Aktiviteten i idrettslaget øker stadig og vi streber etter og kunne tilby et bedre tilbud til alle. Konsekvensen av dette er at idrettslaget har behov for mer og mer inntekter.

De store inntektskildene til idrettslaget er kontingenter, og selvfølgelig dugnad. En lapperøre blir fort til noen hundre, og en time og to på jærnåttå gir fort penger i kassen.

I år har vi takket ja til flere dugnader enn i fjor. Fint hvis så mange som mulig kunne "booket" seg inn allerede nå, så slipper vi masse stress med å finne folk i siste liten. Vi har sendt ut mail, og det ligger og ute på nett.



Ved spørsmål og påmelding; send en mail til dugnad@hognestadil.no


Dugnadsånd under press



«Det er ikke "dugnad" hver gang man gjør noe upopulært.»



Mange synes det er en genuin glede å delta på dugnad. Dypest sett handler det likevel om at den enkelte ofrer noe, for at man i fellesskap skal oppnå noe større og bedre. Vi trenger å anerkjenne at det man gjør kan være upopulært i starten, at det vil koste noe for den enkelte, men samtidig er det nødvendig og riktig på lengre sikt.



Vi har hørt på mange som føler at dugnadsånden er svekket, at folk bare tenker på seg selv og ikke orker å gjøre en innsats for fellesskapet. Samtidig vet vi at en sterk frivillighetskultur ikke bare er viktig for de frivillige organisasjonene, men for hele vårt samfunn. Den frivillige innsatsen har en økonomisk betydning og er samtidig viktig for sosial integrasjon og demokrati.



Typisk norsk



Det er typisk norsk å drive med dugnad. Så typisk at våren 2004 ble ordet «dugnad» kåret til Norges nasjonalord. «Dugnad» tok prisen foran andre ord som «hæ», «koselig» og «matpakke». Det er også typisk for Hognestad å få bygda vår med på dugnad for å oppnå det vi ønsker, blant annet Hognestadhallen. Vårt neste mål er nytt klubbhus.



Samtidig som dugnadsånden er sprell levende, kan vi registrere en del grunner til bekymring. Frivillighetens kjernetropper krymper; færre gjør frivillig arbeid mer enn én time i uka i dag enn for fem og tolv år siden. Dugnadsånden er også i bevegelse. For det første har vi fått en «forgubbing» innen frivilligheten. Mange holder heldigvis ut år etter år, men vi sliter med rekrutteringen nedenfra. Et annet viktig trekk er at frivilligheten utøves innenfor andre rammer. Engasjementet blir nå kortere, mindre forpliktende og mer lokalt. Vi engasjerer oss som «totimers frivillige» som kioskselger på fotballbanen, lager lapperører og rigging til arrangement. Frivilligheten er ikke død, men det har kommet noe rastløst over den.



Heller penger enn tid



Data fra Institutt for samfunnsforskning viser at frivillig arbeid stadig blir svakere knyttet til organisasjonene. Færre synes det er viktig å arbeide for bestemte organisasjoner, og flere gjør frivillig arbeid uten medlemskap. Frivillig innsats handler nå i økende grad om selvrealisering; å heve egne kvalifikasjoner eller å styrke selvfølelsen.





«Vi har fremdeles en relativt godt utviklet frivillighetskultur. La oss ta vare på dette fortrinnet, det som mange mener er ryggraden i et godt utviklet sivilsamfunn. Skal vi beholde dette må vi være villig til å se på andre former for frivillighet og organisere oss på ulike måter. Dugnadsånden er ikke død, den er bare i bevegelse.»



Levert av IdrettenOnline